Viser arkivet for stikkord inga

Rapport fra Heiafestivalen fredag

2 folks møte på Heiafestivalen i helga, ble som vanlig en trivelig affære. Den spesielle stemningen på festivalen, med store felles-laavoer, med vedfyrt bål både inne i laavoene og ute på festivalområdet, sørget for en spesielt god stemning blandt publikum, når høstmørket senket seg over Heia.

Etter en litt treg start på fredagens konserter som startet litt for tidlig på kvelden etter publikums mening, så tok det seg opp med publikum, når KM Myrland entret scenen med sine kjente visestubber om folk og historier fra nordnorsk dagligliv. De gamle pudder-rockerne TNT har fortsatt ikke glemt gamle kunster og appellerte til kjernen av Heia festivalens publikum, de over 30 som aldri blir gamle, men som bare nyter gamle store slagere med høy allsangfaktor.

Bildeserie med 11 bilder — bla ved å trykke på pilene

Alle bilder beskyttet av opphavsrett. Vennligst respekter dette

Kveldens høydepunkt var det samiske bandet rOlfFa, som med sin hitlåt “Hjerteknuser” knuste alle hjerter på Heia. En solid innsats gjorde også det svært ungdommelige Balsfjord bandet Jackie’s Legs, som med sine Pink Floyd baserte coverlåter, virkelig satte Balsfjord på kartet som en kommune med mange talenter innen musikkbransjen. Kanskje er det takket være den kommunale musikkskolen/kulturskolen, som støtter opp under og utvikler talentene, som gjør Balsfjord så bra på nye musikktalenter.

Alt i alt så sitter jeg igjen med et solid inntrykk av Heiafestivalen. Eneste minus måtte være regnværet tidlig på kvelden og uprofesjonelle vakter fremfor scenen, men greit gjennomført arrangement allikevel. Tommelen opp!

For Mitt Nord-Norge bloggen

Per Vidar Johansen

Webredaktør

Riddu Riddu festivalen sitt budskap om samhold og respekt, er mer enn noen gang aktuelt etter terrorhandlingen

Riddu Riddu festvalen i Manndalen er over, og jeg sitter med mange tanker i hodet etter den blodige fredagen i Oslo, hvor en terroraksjon berøvet mange unge mennesker sitt liv og mange er skadd eller hardt skadd som følge av drapsmannens bestialske handlinger. Riddu festivalen er det strake motpart, til ondskapen som denne personen stod for i Oslo. Samholdet, kampen for demokrati og menneskerettigheter for alle urfolk, og det mellommenneskelige aspekt, er det som preger den fantastiske festivalen inne i den lille bygda Manndalen i Kåfjord.

Jeg fikk nyhetene om terrorbomben i Oslo, rett før jeg satte meg i bilen på vei til Riddu. På Nordkjosbotn snakket folk om skytingen på Utøya, uten at jeg kunne få brakt på det rene om dette var en del av samme terrorhandlingen. Da jeg ankom Riddu og ble tatt imot på den aller beste måte som menneskene i Manndalen kan gjøre for de som kommer på besøk, fikk jeg den forferdelige nyheten om at over inntil 80 mennesker var drept på Utøya på AUF sine sommerleir der. En slags merkelig stemning preget Riddu sletta. Mange gråt åpenlyst siden flere av Riddu staben har sine barn på AUF sin sommerleir eller man kjenner noen som var der nede i Oslo eller på Utøya. Den festen som Riddu festivalen alltid har vært, var preget av sorg, vantro og regelrett sjokk. Men der og da reiste Riddu sin sjel seg og slo tilbake ondskapen, med å vise samhold, kamp for demokratiet og det frie ord, mellommenneskelig forståelse og respekt, som er Riddu Riddu festivalens sjel. Ingen andre steder har jeg opplevd enn så genuin følelse av disse verdiene, som jeg også kjemper for i det daglige.

Når konsertene startet på fredagskvelden, var alle artistene preget av den sjokkerende handlingen som skjedde tidligere på ettermiddagen i Oslo og på Utøya. Spesielt gripende var vokalisten Natalie Pa’apa’a i det australske bandet Blue King Brown, sin tale til publikum på Riddu sletta. Hennes bønn om grenseløs kjærlighet og samhold, var var svært rørende. Dette satte stemningen før Timbuktu og Lawra Somby avsluttet fredagskvelden, på en så fantastisk måte som gjorde festivalens 20 årige historie til den mest verdige måte, men samtidig med den mest eksplosive mellommenneskelige kraften Riddu sletta kan oppvise, på de beste dagene . La det være helt klart. Timbuktu leverte et forrykende sceneshow med et budskap som man ikke kan ta feil av, da Timbuktu sang “Det ordnär seg det det gjør det alt tid, det løser seg, det gjør det all tid” i den kontekst at vi skal aldri bukke under for terror, vi skal kjempe for å få samfunnet tilbake til slik det var før terrorhandlingen skjedde og at livet må gå videre, spesielt for å minnes de døde og at deres kamp for demokrati, gjennom politisk virke, må videreføres uansett hvilket politisk parti man stemmer på. Ikke siden bandet Hedingarna for 14-15 år siden holdt sin fantastiske konsert på Riddu, har jeg følt så kraft og styrke på Riddu, kanskje med unntak av Mari Boine sine opptredener.

Bildeserie med 20 bilder — bla ved å trykke på pilene

Alle bilder er beskyttet av opphavsrett/Copyright Per Vidar Johansen. Vennligst respekter dette

Lørdagens konserter ble derfor naturlig nok avlyst og en minnekonsert tidligere på kvelden ble satt i stand, for å minnes de døde og støtte deres pårørende, og for de som har sine skadde på sykehus. Festivalens leder Ragnhild Dalheim Eriksen, holdt en gripende tale før minnekonserten startet og samlet Riddu til en verdig avskjed for denne gang, på deres 20 års jubileum. Minnekonserten ble en fin avslutning med de fantastiske artistene som befolker det nordlige deler av Russland, med sine helt nydelige stemmeprakt og flotte fargerike drakter. Jeg fikk lyst å reise østover på den russiske tundraen/taigaen å besøke disse kulturene, for å lære mer om dem. Fra Aotearoa (populært kalt New Zeeland) opptrådte bandet The Tribe ledet av volkalisten Moana, med et sceneshow med så nydelige vokale toner at man fikk gåsehud på armen og fikk mest lyst til å gråte, så vakkert var det. Kombinasjonen med det lyse og vakre vokalene kombinert med aotearisk stammedans (om det begrepet er korrekt), viste frem den stoltheten som stillehavsfolket kan oppvise med fryktinngytende grimaser og kraftfull dans.

Fra Tibet kom Chime Arkhang med helt nydelige vokalprestasjoner med sitt utmerkede band. Da Arkhang avsluttet sin minnekonsert med å be en tibetansk bønn, følte jeg det som om en helt spesiell god åndelig kraft, var iblant oss publikummere på Riddu sletta. Da var Riddu “hjemme”.

Derfor vil jeg i Riddu Riddu sin ånd, få lov til å takke festivalens ledelse for en godt håndtert festval med den respekt situasjonen krevde. Jeg er tilbake neste år, det håper jeg mange andre også er, for å vise at terror skal aldri stoppe kampen for demokrati, menneskerettigheter, samhold, kulturell bevissthet, respekt for ulike måter å tenke på innenfor sin kulturelle bevissthet.

Vil samtidig benytte anledningen til å uttrykke min dypeste medfølelse for de som har mistet sine og for de som er og har vært veldig redde for sine sårede.

Takk Riddu Riddu for at dere finnes

For Mitt Nord-Norge bloggen

Per Vidar Johansen

Webredaktør